Ailin Therese

Da jeg etter å ha vært PC-løs i omtrent en uke klikket meg inn på bloggen min nå nettopp, må jeg ærlig innrømme at jeg ble veldig skuffet. Én kommentar? På en hel uke?
Mine innlegg er visst ikke ønsket, og jeg sier derfor farvel.
Ta meg gjerne bokstavelig om du vil. Personlig er jeg usikker på om jeg tar meg selv særlig alvorlig. Jeg har prøvd å gjøre det tidligere i livet, men det viser seg som regel å være en dårlig idé, da jeg er en mental flyfille.

Jeg velger likevel å si farvel, selv om sannsynligheten for at jeg ombestemmer meg etter to minutter er så til de grader tilstede. Kanskje jeg velger å se på dette som en pause, eller kanskje jeg velger å se på det som noe endelig. Jeg vet ikke, men det blir nok en stund til blogg.no hører fra meg igjen.

De siste årene har jeg slitt en del med hodepine. Det er som om det klemmer til litt til høyre i pannen min. Det er veldig ubehagelig, og det er slitsomt når det slår til. Jeg har aldri tenkt over at det kan være noe spesielt mønster, og jeg har for å være ærlig antatt at det var en mild form for migrene. I det siste har jeg begynt å lure på om jeg tar feil.

Min far bruker linser. Tidligere brukte han briller. Han hadde verdens kuleste pilotbriller, som han mest sannsynlig kjøpte en gang på 80-tallet. Dagen han  byttet dem ut var en trist dag.
Min mor eier et par briller. Hun bruker dem aldri, men hun eier dem. Hun burde selvsagt brukt dem, for hun ser ikke helt klart. Jeg brukte å stjele dem da jeg var mindre, for jeg har alltid ønsket å være en brilleslange. Så lenge jeg slipper å bruke slike som Katrine hadde da hun var mindre, selvsagt.
Min søster bruker linser. Hun har hatt dårlig syn i mange år, og jeg, som har vokst opp med henne som en brillebruker, synes hun ser litt naken ut uten brillene.

Her om dagen sa Bob, min kjære, følgende: Ser du dårlig?
Jeg gjorde ikke annet enn å fnyse av ham, for jeg har alltid hatt perfekt syn.
Men Bob mener noe annet. I følge ham myser jeg veldig mye når jeg sitter og leser, og jeg har begynt å bli oppmerksom på det selv også.
Kanskje har jeg begynt å få svekket syn? Kanskje jeg burde ta meg en tur til en optiker?
Det skader jo ikke. Mest sannsynlig tvert imot.

Jeg har alltid hatt lyst til å være en brillebruker, og for et halvt års tid siden bestemte jeg meg jo egentlig for å kjøpe meg noen uten styrke. Den planen druknet i alle mine andre planer, som så mange av mine planer bruker å gjøre. Og kanskje er det like greit, nå som jeg kanskje blir nødt til å kjøpe meg briller uansett.

Hva koster en slik time, forresten?

De fleste har sikkert fått med seg at jeg elsker ekstrajobben min. For dere som ikke har fått det med dere: Jeg gjør det. I tilfelle dere er tapt bak en stol (?), kan jeg informere om at jeg jobber i en bar. Hver lørdag, mens alle drikker seg stupfulle, spyr og puler mennesker de aldri ville tatt i med ildtang i i edru tilstand, tropper jeg opp i Moldes desidert beste bar og stiller meg bak bardisken. Dette er en fantastisk fin jobb, og jeg ville ikke vært den foruten.

Blogging er et fenomen som det siste året har tatt fullstendig av i Norge. Vi har alle våre favoritter i bloggjungelen, og nå skal jeg presentere mine. Kvaliteten på dem varierer fra blogg til blogg, men dette er likevel blogger jeg er innom omtrent hver dag.

HELLE
Dette er en jente jeg ble kjent med på den tiden da jeg trodde jeg var kul og mente at livet burde bestå av timesvis med henging på diverse nettsamfunn. Det som er så spesielt med Helle er at hun er ekstremt moden for alderen, og det reflekteres i innleggene hennes. Dessverre oppdaterer hun veldig sjelden.

IDA (Lukket blogg)
Ida og jeg har en lang historie bak oss. Familien hennes hadde sommerhus på hjemstedet mitt, så vi tilbragte hver eneste sommer sammen helt fra vårt første møte. Bloggen er søt og personlig, men oppdateres dessverre ikke så ofte.

INGRID
Ingrid er en av de beste venninnene mine, som  jeg dessverre ikke har særlig god kontakt med etter at jeg flyttet. Hun er veldig original, og skriver deretter. Mange morsomme vinklinger, og til tider et og annet smart. Dessverre blogger også hun veldig sjelden.

ISABELLE (Lukket blogg)
Isabelle er også en av de absolutt beste. Hun er en fryktelig søt og god jente, og hun skriver personlig. Dessverre har hun lukket bloggen sin (igjen), så andre får ikke muligheten til å få med seg den søte jenta. Oppdateringen er det dessuten også så som så med.

KATRINE
Katrine og jeg har vært veldig close, helt siden barneskolen. På GK bodde vi til og med sammen, selv om det kanskje var det året vi så minst til hverandre i forskjell til årene før. Bloggen er en reiseblogg, og til nå har hun skrevet om klasseturen til Hong Kong (heldiggrisen). Snart reiser hun til Ghana (heldiggrisen), og da er det bare å følge med for den som er interessert! Bloggen er ganske fersk, og hun oppdaterer forholdsvis sjelden, men det kommer nok til å endre seg når hun reiser.

KJETIL
Kjetil ble jeg kjent med på samme måte som Helle. Han er en raring, og dette kan man se på innleggene hans. Han er dessuten hobbyfotograf, og poster en god del fine bilder. Også han oppdaterer dessverre lite.

RAGNHILD
Ragnhild er en god, gammel barndomsvenninne av meg. Hun er for tiden utvekslingselev i USA, og skriver om oppholdet der. En god og underholdende blogg. Endelig kan jeg si at noen oppdaterer ofte, for Ragnhild blogger hver dag.

DREA
Drea er "en av de store". Som så mange andre har jeg fått sansen for den søte trønderjenta, som har store drømmer og ikke er redd for å prøve og nå dem. Hun er dessuten en fantastisk flink fotograf.

LINNÉA
Linnéa er også "en av de store". Den største grunnen til at jeg leser bloggen hennes er nok at jeg føler en slags pervers glede av å lese om noen som bor på det samme stedet som meg. At hun dessuten hater særskriving hjelper også på.

Dette er selvsagt ikke de eneste jeg leser, men det er disse jeg som regel får med meg når jeg først sitter her. Andre blogger er jeg kanskje ikke fullt så ofte innom, selv om jeg på en måte følger dem også. Men å ramse opp alle jeg er innom blir for drygt.

I tillegg har begge søskenene mine blogg, og jeg følger selvsagt med på dem. Men dem får dere ikke, for de er bare mine, og ingen andre sine.

Barndomsminner er som regel hyggelige, søte eller sjarmerende på andre vis. I hvert fall dem man velger å fortelle om i ettertid. Jeg skal fortelle om et minne som slett ikke er hyggelig, søtt eller sjarmerende.

Hvor gamle vi var er usikkert. Men jeg regner med at ingen av oss hadde begynt på ungdomsskolen enda. Kanskje gikk jeg, som jo er eldst, i sjetteklasse. Kanskje.
Det var i hvert fall en sommer. Søskenbarna til Adrian og meg var på besøk. Disse søskenbarna har jeg vokst opp sammen med, og vi var veldig tett knyttet til hverandre. Mer som søsken. La oss for enkelthets skyld kalle disse søskenbarna Andreas, Martin og Henriette.
Martin var den mellomste krabaten i den søskenflokken. Det gjorde nok kanskje sånn at han var den som passet minst inn, ikke ble like mye godtatt i flokken. Andreas var året yngre enn meg, og året eldre enn Adrian. Så vi hang sammen som erteris (et uttrykk jeg forresten ikke skjønner).  Henriette, som var den absolutt yngste, var naturlig nok jente, og hadde derfor noe til felles med meg. At hun i tillegg hadde en munn som en gammel sjømann gjorde henne ikke mindre godtatt. Martin, derimot, var snill som et lam, og klarte dermed ikke å hevde seg like godt som oss andre.
Og som vanlig, er det de snille det går utover. Martin var flokkens hakkekylling. Vi lurte ham trill rundt og terget ham konstant. Historien jeg nå forteller er fra en sånn episode.

Det var som sagt sommer. Og som i alle andre sommere, så tilbragte vi ganske mye tid på Straumen, et slags "sentrum" på vår side av øya. Denne dagen fristet Straumen veldig, men ingen gadd å kjøre oss. Foreldrene til Adrian og meg var mest sannsynlig på jobb, og mormor var sikkert drittlei englebarna. Så vi bestemte oss for å gå.
Vanligvis ville vi syklet, men søskenbarna hadde nok ikke med seg sykler, siden de var der på ferie, og det var grenser for hvor mange sykler vi hadde til overs.
Så vi la ivei. Det er ikke lange turen, men for små barnesinn ble det en kjedelig tur. Det var da jeg fikk den fantastiske ideen, som selvsagt skulle gå utover Martin.
Jeg samlet fort sammen de andre, og fortalte om mesterplanen. Vi skulle late som om Martin var død.

Vi satte i gang, og snakket høyt til hverandre om hvor trist det var at Martin ble revet fra oss på den måten. Martin, som selvsagt ikke hadde fått være med i samlingen, så rart på oss, og lurte på hva vi mente. Vi overså ham, og sukket og oiet. Det var ikke måte på hvor fælt vi savnet ham, og stakkar foreldrene, da! Martin freaket selvsagt mer og mer ut, for lille gutten hadde en livlig fantasi, og da virket det ikke umulig å være død.
Men vi ga oss ikke. Vi begynte å snakke om alt han hadde eid. Leker, rom og klær ble nøye fordelt, mens Martin hoiet og skrek i bakgrunnen om at han slett ikke var død. Vi overså ham glatt.

Etter å ha holdt ut med dette i noe som virket som en evighet, ga Martin opp. Han satte seg i grøfta og lot tårene trille. Hva annet kunne han vel gjøre? Han var jo død.
Det måtte minuttvis med beding og unnskyldninger til for at han skulle reise seg opp og bli med oss på den videre ferden. Han var nok fortsatt sur på oss da han noen dager senere reiste hjem.

Nå i etterkant av å ha skrevet ned denne historien, kan jeg ikke gjøre annet enn å le.
Jeg var et ondskapsfullt barn, men jaggu meg var jeg underholdende og. Og om jeg kan få si det selv, så var det jo en genial plan.
Uansett: Unnskyld Martin, for at jeg lot som om du var død.

Her om dagen hadde jeg sånn en ekstrem hikke at jeg trodde jeg skulle krepere.
Forventa å høre themesangen til barne-TVs Mr. Hickup hvert øyeblikk, der jeg lå og krampehikka.



The future Mrs. Hickup? Spørs.

En gang iblant finner jeg en blogg jeg liker, en jeg syns er verdt å returnere til. Siden jeg er sånn et fantastisk snilt og godt menneske liker jeg å reklamere litt for disse, sånn at andre også får sjansen til å ta turen innom disse fantastiske individene. Denne gangen kommer turen til en jente ved navn Anna.

Første gangen jeg møtte Anna var på fylkesmønstringa i Kristiansund tidlig i vår, da hun og konferansiermakkeren Sindre (som forresten kommer fra Smøla og dritflink) forberedte seg til å presentere innslaget til Ragnhild og meg.
Vi gikk alle videre til landsmønstringa, og jeg ble da litt kjent med henne. Dette er grunnene til at jeg likte (og liker) Anna:
- Anna blir gjerne med ut på leting etter en åpen kiosk sent på kvelden.
- Anna er veldig gjerne med på å sette i gang eventyrstund for overtrøtte UKMere.
- Anna har ikke noe i mot å være våken til langt på natt.
- Anna er dritgod på babyvitser.
- Anna er i mot alt som heter dyremishandling, og hun blir lykkelig om du skriver under på en underskriftskampanje mot bruk av dyr i sirkus.
- Anna lever ut drømmen min. Hun bor for tiden i England.

Jeg vil råde alle som liker originale og spennende mennesker om å besøke bloggen hennes. Om ikke annet kan dere lese om livet hun lever i England.
Trykk her for å besøke Anna!

Da har det endelig skjedd. Jeg har funnet meg en jobb jeg kan trives med, jeg har søkt på den, vært på intervju. Og jeg har fått den!
Førstkommende mandag blir den første dagen i en ny æra for meg. Jeg er ferdig med livet som elev, jeg er ferdig med å gå rundt og loke.

Jeg er en arbeider.

Idag begynner de fleste vennene mine på skolen igjen. Noen har allerede begynt, og noen begynner kanskje om noen dager. Men det er altså idag som er dagen for de fleste.

Jeg, for min del, har en helt vanlig dag. Jeg står opp seint, og skal (kanskje) på jobb enda senere. Man kan si det sånn at livet mitt står litt i stampe for tiden. Mens de andre koser seg i Trondheim, Kristiansund, Oslo, USA (!) eller hvorenn de har havnet, så sitter jeg her. Og jeg gjør akkurat det samme som jeg har gjort hver eneste dag denne sommeren. Det er i hvert fall sånn det føles ut.
Det er i sånne stunder jeg begynner å lure på om valget jeg gjorde var riktig. Planen var at jeg i hvert fall skulle gjøre noe som var relevant for fremtiden, men å sove til langt på dag og så stikke på verdens chilleste jobb er kanskje ikke særlig relevant for fremtiden. For noen uker tilbake kom jeg jo fram til at jeg i tillegg til å jobbe skulle ta noen timer med økonomi på HiM. Idag går startskuddet for studiene der oppe, og jeg sitter her. Med andre ord: Jeg kom aldri så langt at jeg skrev og sendte den søknaden.
Men til tross for at jeg syter, så vet jeg at dette var det riktige å gjøre. Når alt går seg til, så har jeg en super jobb som er relevant, og kanskje jeg også melder meg på et fjernkurs for å ta litt økonomi?
Dessuten, når alle vennene mine sliter med eksamener og annen dritt, så skal jeg leve bekymringsfrie dager, og kanskje til og med ligge og deie meg på en strand i syden.
Så, når alt kommer til alt, så vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå, og sånn crap.
Om ikke annet, så skal jeg kanskje møte Ingrid Elfrida nå i ettermiddag, og igår kjøpte jeg meg kakeform sånn at jeg kan lage meg brownies. Så livet er virkelig ikke verst.

I natt drømte jeg noe veldig merkelig.
Jeg husker bare bruddstykker, og jeg vet ikke hva som skjedde når, men jeg kan prøve å fortelle litt om det likevel.

Jeg drømte at jeg skulle på fest, og dit skulle jeg ha med en gave. Det var et bilde. Da jeg kom dit, og hun endelig pakket opp gaven fra meg, for jeg ble nedprioritert, viste det seg at jeg hadde gitt henne feil gave! Hva var det som lå i eska? Var det en nattpotte?! Neida, det var barutstyr. En mudler og noen ekstremt små barkrakker, faktisk. Disse tilhørte en person jeg ikke tåler trynet på, og jeg tok dem med på baren hun jobbet på og bare var slem etterpå.
De andre på festen visste hvem kjæresten min var, men de ante ikke hvem jeg var. Derfor satt de og snakka helt åpenlyst om ham. De syntes visst at han var en fryktelig kjekk kar, og det må jeg jo si meg enig i. Men i drømmen irriterte dette meg fryktelig. De snakket også om hvor flink han  var til å kjøre lastebil i fjellet, der det faktisk ikke var noen vei i det heletatt. Dette syntes jeg bare var dumt, for jeg hadde tross alt ridd til festen på ei ku, og det måtte da være en enda større bragd. Hestene var nemlig ikke innridd.
Tidligere hadde jeg også vært en superhelt, og da var jeg innblanda i noe på et kriminelt lurekjøpesenter. Ingrid var også med, hun hadde tatt plass i kroppen til Jennifer Lopez, og bestemt seg for at hun og skulle åpne butikk der, dum som hun var. Der solgte hun løshår og annet Glitter-lignende møkk.

Jeg innså akkurat at jeg har noen fridager neste uke. Fra søndag til og med tirsdag, for å være presis.
Det må vel være akkurat så lenge at jeg kan ta meg en kjapp tur på Smøla, eller hva?

Jeg er ikke helt arbeidsledig, jeg har jo min fantastiske jobb på Dockside. Men der er jeg ikke sånn veldig ofte, så de fleste dagene er særdeles tomme. Og slik blir det vel til jeg finner drømmejobben, som forresten aldri dukker opp.

Denne dagen er en av mange tomme dager, og i morgen kommer minnene om denne dagen til å flyte sammen med alle andre.

06:30 : Bob drar på jobb, og jeg ligger igjen ensom og forlatt, før jeg tvinger meg selv i søvn igjen.

11:03 : Jeg våkner og er overbevist om at jeg har forsovet meg. Deretter kommer jeg ihug at jeg ikke har noe å forsove meg til.

11:04 : Jeg står opp.

11:11 : Jeg finner en pakke Toffifee på stuebordet og sender den et surt blikk.

11:12 : Jeg spiser Toffifee.

11:15 : Jeg sjekker nav.no, manpower.no og tinde.no. Det har kommet én ny annonse. Det er ikke drømmejobben.

11:23 : Jeg sjekker Facebook. Heldigvis har jeg mange notifications.

11:30 : Jeg får vite at Bob er hjemme bare en time senere. Jeg jubler.

11:42 : Jeg finner det forgodt å rydde på gangen.

11:44 : Jeg finner klær jeg ikke eier.

11:49 : Jeg er ferdig med å rydde gangen.

11:58 : Jeg finner frem gitaren som jeg ikke har spilt på på maaange år.

12:00 : Jeg kommer på hvorfor jeg ikke har spilt på den på maaange år.

12:04 : Jeg spiser Toffifee.

12:06 : Bob forteller at han blir forsinka.

12:09 : Facebook. Nytt brev! Whohoo!

12:11 : Jeg har svart.

12:14 : Nytt brev.

12:17 : Jeg har svart.

12:32 : Jeg spiser Toffifee.

12:49 : Jeg sjekker samtlige blogger på bloggrollen. Lite med oppdateringer.

13:09 : Jeg sjekker nok en gang nav.no, manpower.no og tinde.no. Kanskje jeg overså noen tidligere?

13:11 : Jeg innser at jeg ikke overså noe.

13:17 : Jeg spiser Toffifee.

13:28 : Jeg går på leting etter noe morsomt på rommet.

13:32 : Jeg finner en ubrukt skrivebok. Den er fin.

13:38 : Jeg bestemmer meg for å skrive ned drinkoppskrifter i den.

14:26 : Jeg spiser Toffifee.

14:29 : Jeg sjekker vg.no og dagbladet.no. To britiske kvinner har gått amok med en vodkaflaske på et fly, og noen har klonet sin avdøde hund.

14:45 : Jeg bestemmer meg for å ringe mormor.

14:46 : Jeg finner ut at jeg har nummeret til Bobs mormor lagret på mobilen, så jeg vet ikke hvilket som er til min mormor.

14:49 : Jeg ringer mamma for å få nummeret til mormor, men blir sittende å snakke med henne. Jeg unngår å avslutte samtalen ved å bringe inn uinteressante samtaleemner.

15:12 : Jeg finner ut at jeg har hull i tightsen min.

15:16 : Jeg spiser Toffifee.

15:22 : Jeg starter dette innlegget.

What's there not to miss?

De siste ukene har jeg hatt sånn en ekstrem hjemlengsel. Jeg husker tilbake på de somrene da jeg løp lettkledd rundt på Smøla og spiste is som Tina Elise og jeg stjal fra skjulet til bestemora hennes på vei opp til Nelvikvatnet, hvor vi var gjerne to og tre ganger om dagen. Vi holdt ikke ut lenge om gangen, men da fikk vi i det minste litt trim på veien dit og tilbake. Jeg husker gåturene til Straumen, hvor vi hoppet fra flytebrygga, og fra ambulansebåtbrygga da vi ble litt tøffere. Jeg husker uendelig mange teltturer, de fleste på plena. Jeg husker at vi syklet for å besøke hverandre, Tina Elise, Katrine og jeg. Hvor herlig det var å kaste seg i vannet etter en svett sykkeltur. Jeg husker den sommeren da vi alle ønsket at vi hadde hest, og lagde hinderløype på plena, så vi kunne late som om vi drev med sprang. Jeg husker varme sommerdager på trappa hos bestemor, med påfølgende gåtur til Været for å kjøpe is. Det gikk ned noen is i løpet av en sesong. For is og bading hørte med, fra april til september. Om det var varmt eller ei.
Jeg vil hjem.



Alle bildene er hentet fra Facebook-gruppen Smøla.

Correct me if I'm wrong, men er ikke Misti katten til Miriam?

Spesielt.

Legg dessuten merke til klokkeslettet. Regn dette som bevis på at jeg ikke alltid sover hele døgnet.

Dette er historien om gårsdagen.
Jeg var på besøk hos min kjære lillebror, som jeg ser alt for lite. Han har fått seg et flunkende nytt kamera, som jeg er dødslysten på. Vi bestemte oss for å gå og ta noen bilder, sånn at jeg kunne få meg en ny header. På tide med en som faktisk har et bilde av meg, liksom. Fantastiske meg.
Som sagt, så gjort.

Vi ble gående og tralle på Banana phone-sangen, som er det store for øyeblikket. Så vi kjøpte oss like godt en banan, noe vi begge misliker smaken av. Bananer egner seg mer til rekvisitter enn menneskeføde, var den neste tanken.
For å gjøre en lang historie kort: Jeg sitter nå med en mengde bananbilder på PCen.

Og jeg ler mot skjærene, mens solen skinner på den skeive tanna mi.

Ingenting varer evig.
Alt har sin plass i evigheten. Det forandres. Kontinuerlig. Ingenting er det samme i dag, som det var i går.

Og i morgen vil alt være forandret. Igjen.

Du lurer kanskje på hva som skjer med denne bloggen? Høyst sannsynlig bryr du deg ikke, men kanskje du lurte et lite sekund? Nå da jeg skrev at du kanskje gjorde det?
Denne bloggen skal dø. Det skal jeg og. Og du. Men ingenting av det skal skje akkurat nå. Forhåpentligvis.
Alt skjer til sin tid. Man må bare smøre seg med tålmodighet. Hvis man er for rask i vendingen, for utålmodig, vil man gå glipp av de små øyeblikkene. Og de store? Eller er de små egentlig de store?
Et av de største øyeblikkene i et menneskets liv er reproduksjonen. Jeg snakker ikke om selve reproduksjonsakten, men fruktene av den. Man vil at noe skal være igjen når man forsvinner. Noe som er en del av en.
Denne bloggen skal også etterlate seg noe.

Jeg burde selvsagt skrevet et langt og utfyllende innlegg om landsmønstringa i helga. Men for dere som kjenner meg burde det ikke komme som noen stor overraskelse at jeg (foreløpig?) ikke gidder det.

Det jeg derimot gidder, er å legge ut en film av fantastiske oss, som dere kan kose dere med. Som dere ser av det forrige innlegget har vi finpusset litt på dansen siden fylkesmønstringa, med bra resultat.

Enjoy!

Min oppgave: Stråle og være fantastisk.

Deres oppgave: Krysse alt som krysses kan og ønske meg lykke til.

Dette er bra.
Hvorfor kan ikke all musikk fylle meg med samme deilige følelsen?

Er du sånn som meg, sliter du med frokosten?
Frokost i mine øyne er tørt brød med kjedelig pålegg på. Derfor blir det veldig sjeldent til at jeg spiser frokost, som jo er "dagens viktigste måltid". Nå har jeg heldigvis funnet en løsning som er sunn, enkel og god!

Man taver en bolle, som man fyller med akkurat så mye müsli en måtte ønske. I mitt tilfelle er det mellom 1 og 2 dl. I utgangspunktet er jeg ikke særlig begeistret for müsli, men det er veldig sunt, og dessuten veldig billig. Deretter fyller man etter med akkurat passe mengde youghurt, av den typen en måtte ønske. Foreløpig er vanilje og kirsebær prøvd ut her i huset, og det anbefales. Deretter kommer cluet: Kutt opp frukt og bær og ha det på toppen. Selv bruker jeg for tiden 2-3 store jordbær som jeg har kuttet opp i små biter, og ca. et halvt eple. Grønt, selvsagt. Men dere banantarder kan selvsagt bruke banan, eller andre ting, for den saks skyld. Når bær blir litt billigere på butikken kan det brukes, eller man kan plukke det selv. Nyplukkede blåbær er jo himmelen.

Vips har man en enkel og grei frokost som man kan variere!
Kanskje ikke revolusjonerende, men det gjør i hvert fall sånn at jeg får i meg mat på morgenkvisten.

Sunt, godt og enkelt.

Når jeg er trist og lei er det bare én ting som hjelper.

Og flaks er akkurat det jeg har.
Jeg har kommet opp i norsk muntlig, som kunne være både kjempeskummelt og kjempekjekt.
Temaene det sto i mellom var Ibsen og Modernisme. Og jeg kom opp i Modernisme. Jeg er den heldigste personen i verden.

Dette til tross for at to snekkere, som ikke er polske, driver og hamrer og sager på veggene mine.
Men siden jeg har verdens beste frokost å glede meg til, så går det greit.



Now. Wish me luck, bastards.

Sol ute
Sol inne
Sol i hjertet?
Sol i sinne?

Ute er det herligere enn noensinne. Sola skinner, barn leker og de på min alder koser seg ute og nyter det fine været.
Skriftligeksamenen er overstått og det er enda en stund til muntlig. Lærerne prøver desperat å få oss til å innse at ferien ikke har startet enda, men det øredøvende solskinnet legger seg over oss som en osteklokke, og vi hører ingen ting. Livet er herlig, og det er ingenting som kan rikke på lykken vi kjenner.

Hey, wait a minute!
Dette var ikke min verden!

Jeg starter tidlig på skolen, som jeg er nødt til å ta seriøst. Jeg er nødt til å begynne å vise hva jeg er god for, hvis jeg skal ha en sjanse til å klare meg. Derfor er jeg faktisk nødt til å ta det seriøst når lærerne våre gir oss en haug oppgaver som vi plutselig skal ha oss til å gjøre til dagen etter.
Jeg halser hjem fra skolen, mens svetten siler nedover ryggen og sekken får alt til å klistre seg sammen. Hjemme er alt et evig rot, men jeg har ikke tid til å ense det.
Jeg setter meg ned, puster litt, og titter på klokken. Den nærmer seg 16:00. Jeg reiser meg igjen, tar motvillig opp den grønne uniformen min og åpner døren. Svetten på ryggen har rukket å bli kald den tiden jeg har vært inne, men nå fortsetter den for fullt, som om det aldri var noen pause. Forbi meg går mennesker på min alder. De går i shorts. De skal ut og bade. De er solbrune og pene, og de lyser av lykke. Jeg halser forbi dem, later som om de tilhører en annen verden. Og det gjør de jo.
Inne på butikken er det også varmt. Det steker. Jeg rekker såvidt å sette meg ned på pauserommet før jeg må ned i kjelleren for å skifte. Jeg kommer opp tidsnok til å hoppe i kassa så snart noen plinger. Ettermiddagsrushet har begynt.
Timer senere, sliten, sulten og lei. Jeg er ferdig med dagens jobb. Jeg skynder meg hjem, setter meg ned og later som om jeg har all tid i verden. Det har jeg ikke. Jeg tar opp skolebøkene mine. Begynner på leksene, mens klokken tikker faretruende mot natt.
Utslitt kaster jeg meg i seng, vel vitende om at jeg ikke har rukket en brøkdel av alt jeg skulle. Men jeg må sove. Snart er det morgen, og da starter alt på ny.

Leiligheten, skolen, jobben. Alt forfaller. Jeg forfaller.

Men ute skinner solen.

Denne videoen fikk i hvert fall meg til å le.

Nesten.

Jeg har jobbet fra åtte til litt over fire.
Jaha, tenker vel du. Hva er vel galt med det?
Jo, det skal jeg fortelle deg.

Jeg begynte på Kiwi i dag tidlig, klokken 08:00, for å være presis. En times tid etter kom en jeg jobber sammen med inn. Han var helt desperat "stakkar", for han fikk ingen til å ta vakta hans den kvelden. Den varte altså fra 16:00 til 23:30. Og han hadde ingen mulighet til å jobbe, sa han, for han skulle sitte vakt på Stadionen. Jaha, tenkte jeg. Det var møteplikt, sa han så. OK, tenkte jeg, og sa at jeg sikkert kunne jobbe helt fram til 21:00.
Og det gjorde jeg.
Tretten timer på rad. Det må da være ny Kiwi-rekord!
Men det ender selvsagt ikke der.
21:08 tumlet jeg ut av Kiwi, med nesen vendt hjemover. Noen minutter senere ramlet jeg inn dørene på leiligheta, og jeg kom fram til at jeg ikke engang hadde tid til å steke meg en usunn pizza, så jeg hoppet rett inn i dusjen. Deretter fortet jeg meg ned mot Dockside, med kun en liten stopp inne på Kiwi, hvor jeg plukket med meg en pakke knaskerøtter. Litt av en middag!
På Dockside var det fullt av øltørste trøndere, som var sugne på feiring etter at Rosenborg slo Molde 2-1. Deretter var det en god del merkelige fremtoninger der. Som vanlig.
Klokken 04:13 kunne jeg vende nesen hjemover igjen. Men det var en særdeles ubehagelig gåtur. Ryggen min er helt sarva etter all ståinga og sittinga i dag.

Vel hjemme, med de verkende føttene plassert på bordet og den usunne pizzaen i ovnen, er jeg aldri så lite stolt av meg selv. Her er jeg tross alt ikke helt i form, også jobber jeg nesten hver eneste time i et døgn.

Skryt av meg!

Workin' 9 to 5,
What a way to make a livin'
Barely gettin' by
It's all takin' and no givin'
They just use your mind
And they never give you credit
It's enough to drive you crazy
If you let it